Da vi startet prosessen med surrogati, visste vi at det kom til å bli både følelsesmessig
krevende og praktisk omfattende. Likevel var det umulig å forestille seg hvor lang,
utfordrende – og til slutt livsforvandlende – reisen skulle bli. Dette er historien om vår
surrogatiprosess i Bogotá, Colombia, og om veien frem til vårt etterlengtede barn.
I 1991 ble jeg adoptert til Norge, bare 3 måneder gammel. En fin oppvokst på Melhus to mil
sør for Trondheim med en far, mor og en lillebror. En fin oppvekst i et trygt hjem. Helt fra liten
alder har ønsket om barn alltid vært der. Kanskje kommer det av at jeg selv ikke vet mitt
biologiske opphav, og at gjennom egne barn får man noe som er seg selv. Selv vet jeg at
kjærlighet ikke kommer gjennom genetisk arv, men likevel var ønsket der. Et ønske som
skulle få en vanskeligere vei da jeg senere i livet kom ut som homofil.
I 2020 møtte jeg Martin. Han hadde allerede da to barn fra et tidligere forhold. To barn som
jeg raskt ble veldig glad i, men selv om livet var flott, slapp ikke ønsket om egne barn.
Samtaler om barn og muligheter for oss ble raskt et tema. Selve beslutningen om surrogati
var både frigjørende og skremmende. På den ene siden fantes muligheten til å få barn med
genetisk tilknytning. På den andre siden ventet et system vi ikke kjente, fulgt av en masse
juridiske spørsmål, etiske refleksjoner og økonomiske vurderinger.
Det første store skrittet ble tatt våren 2021. Vi kom over byrået Tammuz. Vi meldte oss på en
videokonferanse og fikk besvart mange av våre spørsmål. Vi avtalte og gjennomførte en
samtale hvor vi fikk besvart ennå flere spørsmål, og etter en del mailer frem og tilbake
underskrev vi kontrakt og deretter kunne prosessen starte.
Reisen startet allerede i desember 2021 da vi reiste til Bogotá for første gang. Vår
kontaktperson i Tammuz fulgte oss tett gjennom hele prosessen. Fra første stund følte vi oss
ivaretatt. De sørget for alt av praktiske avtaler, dokumenter, juridiske spørsmål og kontakt
med fagpersoner. Opplegget var profesjonelt og trygt, og menneskene som arbeidet for
Tammuz i Bogotá gjorde en veldig god jobb med å veilede oss.
Første opphold innebar psykologtime, medisinske tester, samtaler med advokater og mye
informasjon om det juridiske rammeverket rundt surrogati i Colombia, og vi fikk en grundig
introduksjon til hva som kunne vente oss fremover.
Ventetiden, utfordringene og de små seirene.
Mens vi håpet at veien mot å bli foreldre skulle bli mest mulig rett frem, ble det en lang
ventetid preget av både skuffelser og nye forventninger. Flere hormonbehandlinger
mislyktes. Egguttak ble gjennomført, og vi ventet i spenning, men dessverre ikke vellykket.
Også første forsøk på å få embryoet til å feste seg lyktes ikke. Måneder og år gikk, og bytte
av surrugatmor ble også gjennomført.
Denne perioden var en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Vi opplevde frustrasjon,
uforutsigbarhet og bekymring, men også små glimt av glede og fornyet håp hver gang vi tok
et steg videre. Det som holdt oss gående, var støtten fra hverandre og vissheten om at vi
gjorde alt vi kunne for å nå målet – å bli foreldre.
Den medisinske prosessen:
IVF- og forberedelsesfasen var en teknisk og følelsesmessig rundtur. Å vite at alt sto og falt
på noen få medisinske prosedyrer skapte både spenning og nervøsitet for oss. Øyeblikket vi
fikk vite at embryoet hadde festet seg, står som en av de sterkeste opplevelsene i
prosessen. En liten begynnelse, men likevel et enormt steg.
Nedtur:
Følelsen av avstand. Selv om jeg var involvert, foregikk den viktigste delen av prosessen i
en kropp som ikke var min. Det var en balansegang mellom takknemlighet og mangel på
kontroll.
Graviditeten:
Glede, bekymringer og venting.
Graviditeten var preget av hyppige oppdateringer, medisinske kontroller og planlegging.
Hver melding om at alt gikk bra, var en opptur. Hver forsinkelse, mislykkede forsøk og hvert
eneste “vi må vente på resultatet ” mail, var nedturer som kunne sitte i kroppen i flere dager.
Oppturer:
De første ultralydbildene
Å høre fosterlyden for første gang
Å få vite at alt utviklet seg normalt
Små øyeblikk der håpet føltes trygt.
Nedturer:
Bekymringer som kom uten forvarsel
Dager hvor surrogatmor ikke kunne oppdatere, og fantasien tok over.
Tanker om hva jeg ville gjøre hvis noe gikk galt.
Fødsel og en tøff start på livet
Da barnet vårt endelig kom, ble det tidligere enn forventet – hele to måneder for tidlig. Vi
satte oss på flyet til Bogota på selveste julaften. På andre siden av jorden ventet den lille
gutten vår. Han måtte rett i kuvøse og fikk oksygenbehandling. En betennelse gjorde starten
ekstra utfordrende, og de påfølgende seks ukene på klinikken ble en intens blanding av uro
og ømhet, av redsel og lettelse. Siden vi ikke snakker spansk og de fleste av de ansatte på
klinikken ikke snakket engelsk, ble det å kommunisere en liten utfordring. Med pleierne på
klinikken ble smil, kroppsspråk, peking, tålmodighet og Google translate nyttig i
kommunikasjonen. Legene på klinikken snakket engelsk og kunne besvare våre medisinske
spørsmål. Personalet ga oss trygghet og tett oppfølging, og vi kunne være ved vår sønns
side hver eneste dag.
Fødselen:
Fødselen var nervepirrende og en kamp mot de indre tankene om hva om noe går galt.
Planen var jo å være til stede. Ikke i samme rom, men likevel å sitte like ved og vente på
barnegråt, vel vitende om hvor mange mennesker, valg og tilfeldigheter som hadde ført oss
dit. Men vi satt og spiste middag i Trondheim med meldinger over Whatsapp. En ventetid
som virket som en evighet og uvitenhet. Hvordan gikk fødselen, hvordan gikk det med gutten
vår og hvordan hadde surrogatmor det.
Opptur: Det øyeblikket jeg første gang holdt barnet i armene mine. Et øyeblikk som gjorde
hver eneste tåre, bekymring, avtale og utgift verdt det.
Nedtur: Kontrasten mellom min glede og surrogatens avskjed. Selv om alt var frivillig og
gjensidig, er det et emosjonelt komplekst øyeblikk.
Veien hjem
Da legen endelig ga klarsignal til å ta vår sønn med ut av klinikken var det fortsatt mye som
måtte ordnes. Papirarbeidet tok ytterligere to uker og et colombiansk pass måtte skaffes for
å kunne reise hjem. Det ble en tårevåt avskjed med surrogatmoren. Vi møtte henne flere
ganger i Bogota og hun fikk både hilse og holde på gutten vår. En evig takknemlighet
kommer vi alltid til å ha til henne. En utrolig flott kvinne. Da passet var på plass kunne vi
sette kursen mot Norge med vårt lille barn.
Et internasjonalt fellesskap
I Bogotá ble vi godt kjent med mange andre par fra hele verden som var der av samme
grunn som oss – et sterkt ønske om barn. Det oppsto en helt spesiell atmosfære av åpenhet
og ærlighet. Vi delte erfaringer, bekymringer og håp. Det ble tydelig at selv om alle kom fra
ulike land og kulturer, hadde vi et felles bånd i ønsket om å skape en familie.
Takknemlighet og refleksjoner
Vi møter forståelse for at folk kan ha ulike synspunkter på surrogati. Det er et komplekst
tema med mange etiske nyanser. For oss handlet det om et dypt og ekte ønske om å få
barn, og å gjøre det på en trygg, lovlig og respektfull måte.
Det aller viktigste elementet i hele prosessen var surrogatmoren. Hun var helt fantastisk –
varm, modig, omsorgsfull og åpen. Vi er evig takknemlige for hva hun har gjort for oss. Hun
bar frem vårt barn med kjærlighet og styrke, og hun vil for alltid ha en helt spesiell plass i
våre liv.
En reise vi aldri vil glemmer
Surrogatiprosessen var alt annet enn enkel. Den var lang, slitsom og krevende. Mye mer
komplisert enn jeg forsto fra starten.
-ikke bare juridisk og medisinsk, men følelsesmessig. Men den var også vakker, håpefull og
full av menneskelig godhet.
Jeg lærte om tillit. Om sårbarhet. Om hva det betyr når et annet menneske velger å hjelpe
deg med noe så dyrebart. Jeg lærte også at man kan stå i stor usikkerhet over lang tid, og
likevel komme ut på den andre siden med styrke man ikke visste man hadde. Nå, når vi ser
på barnet vårt, vet vi at hver eneste tåre, time, test og utfordring var verdt det.
Det perfekte tidspunktet for å få barn kommer aldri og sitter du med et brennende ønske om
barn og det å skape en familie, så er det ingenting å vente på. Start med å utforske
mulighetene.
Nå går det mot jul og vi skal feire 1 årsdag. Finere julegave kunne vi ikke ha fått. Vår første
jul i Trondheim på 5
Tommy Rogstad
